Medan bokbransjen leitar etter vegen, går andre på den.
Nokre gonger skal ein sjå etter andre stader enn der ein fyrst tenkjer at ein vil finne det ein ser etter. Forlag- og bokbransjen leitar etter ein veg å gå frå papir, til også å finne dei lønsame digitale løysingane.
Det er litt som då eg ein gong for lenge sidan vart kjend med Helge Torvund.
Fyrst såg eg føtene hans. Då eg var gut var eg titt på besøk hjå kameraten min og no og då hende det at dei vaksne hadde fest. Då låg me borna under stuebordet, slik at dei ikkje såg oss og me slapp å gå å leggje oss. Der under bordet høyrde me dei vaksne skåle, synge og spele gitar. Dei snakka om kunst, om litteratur, om keramikk og Japanarar. Eit av para med føter var Helge Torvund sine. Slik vart eg kjend med han. Han hadde utgjeve diktsamling alt då, trur eg. Han var diktar.
Dette var på syttitalet ein gong, og åra gjekk, eg vart vaksen og brått var eg på internett og no seinare på Twitter.
Der, ein dag dukka @2rvund (Helge Torvund) opp, ein morgon, nett då sola lagar slikt lys som gjer at ein ser etter. Det gjorde eg med dei fyrste Twittermeldingane hans òg, såg etter. 140 teikn, tankeskisser og klår poesi. Mest kvar morgon kom dei orda som fekk mange av oss til å tenkje tankane våre betre.
Og slik har det vore sidan. Så kom ein twittersamtale mellom han og @eidsvag (Bjørn Eidsvåg) og etterkvart vart det den hiten me alle trudde det ville verte. «Oppe for show,nede for telling» Mykje kan kome ut av dialog i digitale univers.
Så kom Alabama? Lite visste eg at det ikkje berre var eit artig påfunn og seinkveldstwitterhumor om ein stad i Amerika. Men etterkvart skjøna eg at det var ei diktsamling. Ei bok. Ei bok som vart snakka om på Twitter, som det vart laga biletblogg av om kor denne boka har vore.
No har diktsamlinga Alabama? vandra frå kjøkkenbenken til han Helge, ut i verda, heile verda. Ho har vandra frå hendene til Helge, fått hans signatur og helsing, vorten sendt til alle som har bedt om det – på Twitter. Helge Torvund har fylt Litteraturhuset, Rogaland teatersal og utallege bibliotek, kor han har lese frå boka si, til dei som vil verta betre kjende med Helge sine setningar, lest av han. Slik merksemd fortel @2rvund meg at han ikkje har fått før. Diktsamlingar plar ikkje få det. Fulle hus.
No kjem ei anna bok, Vivaldi, den ser ut til å få same lagnaden, frå kjøkkenbenken, via hendene og fyllepennen til Helge med signatur til alle på Twitter som finn verdi i å lese gode setningar og bli betre kjend med forfattaren bak orda.
Kva har dette med bokbransjen å gjere? Ikkje så mykje, og det er nett det som er poenget.
Forlag og bokhandlar har ikkje leita etter digitalvegen på rette stadane. Dei har ikkje gjort noko i digitale univers som har gjort at døme eg har brukt her; Alabama? er seld fire, kan hende fem gonger så mykje som andre diktsamlingar. Det har Helge gjort sjølv, blant anna på Twitter.
Samstundes har Helge vist noko svært vesentleg. Det vesentlege i det nære, det å kjenne, det å være tilstades hjå og med sine lesarar. Den digitale dialogen har forsterka det personlege og det fysiske møte mellom litteratur, tilhøyrar og forfattar.
Her kan forlag og bokbransjen verkeleg lære noko; denne gongen kom det frå noko av det smalaste, minst kommersielle innan litteraturen. Det er forfatterane og dikterane som sjølv les frå bøkene sine, skriv på Twitter og sjølv finn vegen mellom den tradisjonelle rolla og den nye tida.
Er forlag- og bokbransjen rusta for å ta spranget saman med dei (eg vonar det), eller vil fleire og fleire forfattarar og diktarar i framtida velje å gå vegen utan dei?
Geir Stene's Weblog 
January 11, 2012 at 3:57 pm
Det er liten tvil om at bokbransjen er i endring på mange måter. Ikke bare er det en bransje i endring, men vi lever i en verden i rask endring.
Helge Torvund er et strålende eksempel på en forfatter som tar med seg lyrikken sin inn i nye arenaer og ut via nye kanaler. Akkurat som du sier handler det om å gå i dialog med leseren, eller for den saks skyld å gå i dialog med mennesker.
Det kan virke som om mange plutselig tror at forlagene egentlig bare er en hindring i veien for å oppnå kontakt mellom forfatteren og leseren. Men det å skrive en bok er en prosess.
Helge Torvund har helt sikkert en redaktør han setter pris på å ha en konstruktiv dialog med, noen å kaste ball med i stedet for å sprette den på veggen. Noen som leser korrektur og sørger for at diktene hans kommer til sin fulle rett.
Han setter helt sikkert pris på at det finnes en designer som har lyst til å designe et flott omslag som ramme til de flotte diktene han har skrevet. At noen i en produksjonsavdeling kan bistå ham med å sørge for at boken blir produsert, trykket, lagerført og distribuert til bokhandlere og biblioteker.
Helge Torvund er en flott talsperson for lyrikken, ikke bare sin egen, men all slags lyrikk. Skal vi forutsette at alle forfattere i tillegg til å være kreative ordsmeder skal være like gode som Helge Torvund til å snakke om lyrikk og få oppmerksomhet til lyrikken. Eller andre litterære sjangere? Like utadvent og sosial?
En informasjonsansvarlig eller markedsfører i et forlag markedsfører ikke bare bøkene til den forfatteren som er flinkest til å snakke for seg selv. Det handler om boken. Den gode litteraturen. Fag-, sak og vanlig prosa. Barnebøker. Tykke og tynne. Store og små. Det handler om kulturpolitikk. I landet vårt handler det også om et ansvar for språket i vårt bittelile land.
Men det er klart. Hvis alle forfattere var som Helge Torvund, så kunne vi kanskje ha sluttet med forlag. Men jeg tviler for at selv Helge Torvund er enig i at det er den beste løsningen.
I mellomtiden skynder vi oss kanskje litt langsomt. Men vi er på vei inn i den digitale tidsalderen vi også. Store forlag og små. Og i den tid vi prøver å finne løsninger som kan sørge for at forfattere kan leve av å være forfattere også i fremtiden, så håper jeg at folk har litt tålmodighet med oss.
Mvh, Anette Garpestad / @bokdama
Markedssjef nye medier i Cappelen Damm forlag
January 12, 2012 at 11:06 am
Takk for kommentar. Bloggposten er ikke et “angrep” på bok-, eller forlagsbransjen.Snarere tvert om. Det er en betraktning og, om du vil, en heder til hva Helge Torvund – og Alabama? har fått til. I dette ser jeg at det er flotte tiltak, som styrker gleden over litteratur og måter å kommunisere som når ut til flere enn det jeg har sett med tradisjonelle midler. Jeg mener fortsatt at noen kan lære av dette. Det Helge her viser er at “print”, slettes ikke er utdøende. 🙂
Den digitale revolusjonen har startet for mange år siden.Den er ikke over. Det er, som du sier åpenbart at de alle i bransjen er klar over det og forsøker, på svært mange måter å holde tritt med utviklingen.
I budskapet i bloggteksten peker jeg på noe vesentlig i hva som ikke kan digitaliseres, ikke kan kopieres og ikke kan lastes ned: Relasjonen mellom forfatteren og leseren. Dette er jo ikke nytt. Forfattere har lest opp fra bøkene i all tid, det nye er at Helge har funnet en måte å bruke Twitter på som passer ham og har klart å selge flere bøker, fylt flere saler enn han har opplevd før.
Jeg forsøker å bringe gode nyheter m.a.o. Andre forfattere må finne sine egne måter å være i dialog med sitt publikum på. Bransjen kan hjelpe til og legge til rette.
.
I kommentaren din peker du på forlagets – og bokbransjens merverdiskaping i roller som ligger forut for utgivelsen. Dette har du helt rett i. Jeg er sikker på at litteratur ville få alvorlig redusert kvalitet uten at redaktører, korrekturlesere, designere etc. er medvirkende. Jeg er også sikker på at uten markedsføringen (dvs. kommunisere om produktet) ville ikke tekstene, bøkene nå ut til så mange.
Men det er slettes ikke sikkert at det vil gjøres på den måten det er organisert på i dag, inn i en fremtid. Senest i går snakket jeg med en filmskaper, som sender sine manus til USA, for korreksjon, språkvask og med faglige tilbakemeldinger. Det gjør denne filmskaperen fordi det koster en brøkdel av hva slike tjenester koster i Norge. I forlagsbransjen er det vanlig at man eks. bruker frilansere til oversetting av litteratur. Poenget mitt er at organiseringen av merverdiskapingen kan anta former vi ikke ennå vet hvordan vil kunne bli.
Etter min mening er det ikke nok å se utviklingen an, forsøke å tilpasse seg den “nye tid” – man må lede an, være proaktiv og bane vei på måter som gjør at de store internasjonale aktørene ikke får enda sterkere grep om vårt språk. For å nå dette målet tror jeg bransjen må våge mer: Evaluere alle deler av arbeidsprosesser, produksjonsmåter,distrubusjon og markedsføring dvs. hele verdikjedene må revurderes.Jeg er også ganske sikker på at dette arbeidet er forlengst påbegynt.
Se også komm. til de andre kommentarene.
January 12, 2012 at 12:57 pm
Jeg leste min første e-bok allerede i 2000 og er på lik linje med mange andre frustrert over at den digitale utviklingen i bokbransjen går så sakte. I over tre år har jeg lest manus på lesebrett og er blitt godt vant med det. Pr. i dag tipper jeg at jeg leser 50/50 på papir og digitalt, og jeg skulle gjerne også ha hatt mulighet til å kjøpe nye norske e-bøker. Gjerne i flere kanaler.
Viljen finnes. Men omstillingen for store tradisjonelle bedrifter tar tid. Et eksempel på dette er at det går raskere for et lite forlags som f.eks Piratforlaget å snu helt om og digitalisere sin katalog. Norske e-bøker kommer til å lettere tilgjengelig. Det er heller ikke snakk om lang tid før det er en realitet. Vi trenger ikke å gå lenger enn til Sverige for å se at de først på tampen av 2011 fikk sving på e-bøker ved lanseringen av dito.se. La meg si det slik at jeg håper og tror på en like smidig løsning for salg av norske e-bøker i løpet av 2012.
Men igjen. Digitalisering gjør ikke et forlag overflødig. Det er klart at en forfatter kan sende manus til freelancere for språkvask, få noen til å sette boken, la en freelancedesigner designe evt omslag, kanskje ha en agent som kan selge boken? Poenget mitt er at en forfatter er, og skal få lov til å fortsatt være, en forfatter. Hvis du har den gode litteraturen i deg, så er det en velsignelse at du kan sette deg ned og jobbe med å få den ut i form av tekst. At du som forfatter skal få slippe å være adm dir i ditt eget AS, at du kan ha et apparat rundt deg som tar seg av organisering, administrasjon, økonomi, kontrakter, avtaler, produksjon, distribusjon og salg.
Jeg blir nok litt sår når det til stadighet settes likhetstegn mellom digitalisering av litteraturen og forleggernes død, som du også poengterer på slutten av det opprinnelige innlegget ditt. Jeg tror du tar feil. Og som kommentar til svaret ditt: det jobbes for all del. Hos Cappelen Damm vil det skje mye spennende innen det digitale i 2012. Det jobbes hektisk med saken.
Så: La oss i fellesskap glede oss til alt faller på plass og lesebretteiere i Norges lange land kan få lastet ned nye norske bøker til brettene sine :-). Det blir bra.
January 11, 2012 at 5:07 pm
Bokdama ber om tålmodighet, og det kunne jeg ha gitt henne.
For tre, fem eller ti år siden.
Dengang programvarebransjen oppdaget at det var mulig å flytte dataprogrammer fra en datamaskin til en annen. Og forsøkte seg med fysiske sperrer for å stoppe piratene.
Men bokbransjen forholdt seg ikke til bøker som “informasjon”. Som bits og bytes. Tegn og tall.
Dengang musikkbransjen plutselig oppdaget at det var mulig å flytte filer fulle av musikk fra en datamaskin til en annen. Og forsøkte seg på fysiske sperrer, og krevde nye lover for å stoppe piratene.
Men bokbransjen skjønte fortsatt ikke at bøker bare er bokstaver i rekkefølge. Som kan kopieres i det uendelige og transporteres uten tap og nesten uten kostander.
Dengang filmbransjen oppdaget at det var mulig å flytte filer fulle av levende bilder fra en datamaskin til en annen. Og forsøkte seg på fysiske sperrer, krevde nye lover, og saksøkte kundene sine for å stoppe piratene
Men bokbransjen oppdaget ikke at bøker på papir bare er en innpakning. En presentasjon. En av mange mulige.
Og at folk forventer at når de kjøper en bok, så kan de lese den hvor de vil. De kan låne den bort, de kan til og med gi den bort eller selge den videre.
Nå er det slutt på tålmodigheten. Det håper jeg hun har forståelse for.
Mvh.
Ola Thoresen
Bokleser
January 12, 2012 at 11:21 am
Takk for kommentar. Du har et viktig poeng. Markedet, dvs. vi, har ikke tålmodighet. Det er ikke i kjøperes interessesfære. markedet styres av å få dekket sine behov, og løst sine problemer, uavhengig av hvordan. Eastman Kodak er et relativt godt eksempel på dette. Det tok 8 mnd. for selskapet å være verdensledende på sine felt, til å ha mistet 90% av sine verdier, etter at internettløsninger for fotokopiering ble tilbudt på internett. Året etter ble selskapets verdier ytterligere redusert med omlag 90% til. Like før årsslutt (2011) ble selskapet begjært konkurs. Vi snakker om 134 års historie, om et selskap som få år før vant priser for å være et av verdens mest innovative selskaper, men som ikke evnet å endre seg når markedet flyttet seg.
January 11, 2012 at 9:57 pm
Bokdetektivene vil gjerne få presisert at det har vært svært slitsomt å holde tritt med Alabama? de siste månedene. Det er ikke så greit å alltid vite hvor landets mest bereiste diktsamling befinner seg til enhver tid. Nå viser det seg at boka og nettsiden http://alabamareiser.tumblr.com hvor alle fotobevisene er samlet, inngår i en plan som en del meget alvorlige mannfolk har for å bekjempe nøkternhetstyranniet. Det betyr mer reising for bokdetektivene. Følg med!
January 12, 2012 at 11:25 am
Meget alvorlige menn (av alle kjønn) som sloss mot nøkternhetstyranniet skal man passe seg vel for å sette seg opp mot. Dere gjør et meget viktig arbeid og vi skjønner at det er strevsomt! Jeg vil ønske dere lykke til og følger spent med på hvor neste ferd går!