Dialog eller ikke?

Fungerer internett og sosiale medier til dialog? Vil folk egentlig engasjere seg, spør Helena Makhotlova i Halogen. Jeg tenkte å kommentere Helenas bloggartikkel på Kjøkkenfesten. Men har for mye å si.

Derfor egen bloggartikkel inspirert av hennes innlegg «dialog? Nei, takk» Slik starter bloggartikkelen til Helena : «Undersøkelser viser at det er sjeldent mer enn 1% av brukere som aktivt engasjerer seg med merkevarer i sosiale medier. Brukere ønsker ikke å ha samtaler med selskaper. De vil ha godt innhold. Kringkastet.»

Selv sa jeg for noen år siden: “det finnes ingen “social media gurus” og at internett er relasjonell business”

Noen påstår at den prosentandelen som engasjerer seg er økende, som følge av at flere blir vant til å være aktive på nett og i sosiale medier, men jeg lar det ligge. Uansett er det nok riktig av det vil være de færreste som engasjerer seg spesielt aktivt i en merkevare. Og som Helena sier, hvorfor skulle de nå det?

Spørsmålet er hva defineres «engasjement» som? Og hva/hvem vil man være engasjert i? Er man «engasjert/ uengasjert» om man trykker «like/ ikke gjør det på Facebook? Jeg tror ikke dette viser om man er engasjert, eller ikke – og jeg skjønner fortsatt ikke at det er noe særlig verdi i et «like» på facebook, eller RT (re – tweet) på twitter, eller fem «stjerner» under et produkt til salgs hos el-kjøp.

Før i tiden, – før internett- gikk jeg aldri bort til Freia sjokoladefabrikk og snakket med inngangspartiet, eller Logoen deres, og nå går jeg ikke til Logoen selv om den er blitt digital. Jeg er ingen idiot!

Folk vil ikke snakke med et selskap, de vil snakke med mennesker. Jeg snakker ikke med Vegvesenet, jeg snakker med @EivindL (som han er på twitter) eller Eivind Lund som han heter, fordi jeg føler at jeg kjenner ham litt. I går engasjerte en annen seg, med nettopp @eivindL – og mente at begrepet «bilskilt» var et bedre utrykk enn det Vegvesenet brukte.(«registreringsnummer», «nummerplate» eller noe slikt). Stormberg fikk spørsmål fra folk på Facebook om de ikke kunne lage turtøy for barn som hadde større størrelser. Kunden mente at det var for liten mulighet for barn å bevege seg i dem –og at spesielt litt mer lubne barn trengte videre klær. Stormberg fikk produktutviklingstips av brukerne, hurtig og effektivt. Stormberg ber også om produktforslag og tips og premierer forslag som brukes. Disse enkle eksemplene er engasjement – satt i en kontekst. Kontekst er viktig!

De siste dagene synes jeg vi ser engasjement i overmål. 450 barn trues med å sendes ut av landet. Det er ikke bare @mariesimonsen (Marie Simonsen i dagbladet) som mener, eller samfunnsdebattanter på radio og TV. Kommentarfeltene i avisene fylles, twitterstrømmen går, blogginnleggene florerer. Mange engasjerer seg – i en sammenheng hvor de kan utrykke seg og nå frem direkte til @jensstoltenberg . Langt mer enn den påståtte 1% – i enkelte saker. Politisk engasjement har kanskje aldri hatt bedre vilkår enn nå med sosiale mediekanaler.

Spørsmålet er bare hva man engasjerer seg i? Det må ha en relevans , noe @nsb kan bekrefte (som for øvrig ER en logo man engasjerer seg i på Twitter) Helena Makhotlova skriver at folk ikke vil engasjere seg, de vil lytte: «Bare tenk – det er en milliard mennesker i sosiale medier som potensielt lytter til hva du har å si. Bare ikke ta det så personlig når du ikke får noen svar!»

Om vi tar ett eksempel til: Blogg.no – Norges 10 største nettsted (ifølge TNS Gallup) Portalen har på en uke 25.047 nye bloggartikler – og 69.295 nye kommentarer på disse blogginnleggene. Se denne presentasjonen

Jeg kaller det engasjement! OK det er 1,3 mill. unike brukere i uka, (ifølge blogg.no)  så % andelen «engasjerte» er «lavt» men har noen gjort en sammenligning med «før i tiden»? den gang da redaksjonene bestemte hvem som fikk publisert leserinnlegg og hvem som fikk publisert kommentarer? Jeg mener at folk vil – og de kan engasjere seg -i det som passer dem.

Det er de som før hadde «avsendermonopol» som er i en kinkig situasjon. Jeg mener at ønske om engasjement, fra selskaper i hovedsak er et “fordekt ønske”  – egentlig ønsker de seg ikke engasjement, men en effektiv kanal som gir dem mer salg og bedre omdømme – men de har ennå ikke lært seg at det er ikke deres ønske og motiv – forbrukeren er interessert i.

Forbrukeren er interessert i seg selv – og selskapet må ha lyst til å vite hva det engasjementet er og se om de kan gjøre noe for de enkelte som engasjerer seg. Premisset er m.a.o. endret, uten at selskapene egentlig har villet endre seg. Om forbrukeren, samfunnsdeltakeren har et eget motiv – eget ønske – da vil det gjerne i dialog, for å oppnå de man ønsker. Enten det er bedre mat på bensinstasjonene, mer presise togavganger, (eller noe så enkelt som at det er stikkontakt om bord slik at man kan få ladet mobiltelefon, nettbrett og PC) eller det handler om at man er indignert over NAV, utlendingspolitikk eller at verden gjør for lite for Syria, Norge gjør for lite for asylbarn, osv. osv. i disse dager.

Jeg tror ikke det er noe i veien med engasjementet, jeg tror at det er noe i veien med å ville lytte og delta på samfunnsborgernes og forbrukernes premisser. – men dette endrer seg fort.

Selskapers problem er at de er i villrede om hvordan «nyttiggjøre seg» de enorme verdiene som ligger der, i folks ønske om engasjement. Mitt forslag er å snu på problemstillingen. Det er bedre å legge merke til hvor behov og problemer er – og så søke å presentere løsninger for folk, gjerne med bruk av digitale virkemidler som sosiale medier.